Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Bayrou - ørefikeren i Sentrum»  
 
 

Akkurat i det så ut til at den franske presidentvalgkampen ville bli en tvekamp mellom rødt og blått har et tredje alternativ kommet til syne. En meningsmåling offentliggjort 7 mars gir sentrumskandidaten François Bayrou 24 prosent oppslutning foran første valgrunde 22. april. Han ligger nå kun et prosentpoeng bak venstresidens Ségolène Royal og to poeng bak høyresidens Nicolas Sarkozy. Det som er interessant er at velgere på begge sider vil foretrekke å stemme på Bayrou hvis deres egen kandidat skulle bli eliminert i første valgomgang. Det vil, i følge lederen i le Monde, si at hvis Bayrou kommer videre til annen valgomgang i mai vil han kunne vinne – uavhengig om han møter Sarkozy eller Royal.

Begge de to frontkandidatene følger Tony Blairs «tretrinns guide» til valgseier: Appeller til hele din egen velgerskare; Responder effektivt til din motstanders valgsaker; og, Vær forførende. Resultatet er partipolitisk «total mobilisering»: Presidentkandidater som mener alt mulig, hele tiden. Mens de ser pene ut. Moderne valgkamp kan faktisk være ganske frastøtende. På Parti Socialiste’s fjernsynsoverførte møte runger sosialistiske power ballads. Byråkrater med den gustne hudfargen man får av et liv under elektrisk lys og å ikke selv ha betalt for et smørbrød på flere tiår, stemmer i: dråper av blod faller mot lakenet… rikdom som tilbys meg vil aldri dølge min smerte… Særlig. Nabokanalen viser en gaullist-aktivist på Avenue d'Italie – en ung mann med rosa skjorte og et urovekkende bredt smil forklarer en gammel mann og hans hund at også de trygdede vil få det bedre med Nicolas Sarkozy ved roret. Den gamle ser ikke overbevist ut.

Bayrous største styrke er at velgere fra høyre og venstre er enig i at han er en «sympa» - en bra fyr. Han kommer fra området Bearn, og har derfor fått kjælenavnet «le Béarnais». I et land hvor politikere ofte glemmer at Frankrike er mer enn Paris, er lærerutdannelsen fra Bordeaux et fortrinn. På gården i nærheten av Pau avler familien veddeløpshester. Som seksbarnsfar har Bayrou heller ikke noen problemer med å forsvare familieverdiene som har gjort comeback i fransk politikk de siste årene. Ikke så at representanten fra Pyrénées-Atlantiques er fremmed for makt. Han har opprettholdt den særfranske tradisjonen hvor ambisjonsrike politikere skriver biografier om store franske ledere. Mens mange velger seg Napoleon, skrev Bayrou om Henrik IV - en konge som ofte glemmes utenfor landets grenser - men som i Frankrike minnes som - le bon roi Henri. Dette kom av kombinasjonen av personlig mot, religiøs toleranse og et oppriktig engasjement for folkets ve og vel, skal vi tro Bayrous bestselger.

På en kneipe i Butte Aux Cailles i Paris’ 13. distrikt forklarte en kollega meg bakgrunnen for sentrumskandidatens oppsving. «Jeg tror velgerne er irriterte. Sarko og Sego har begge kommet med valgløfter for titals av milliarder euro, og folk tror ganske enkelt ikke på dem». Han lente seg tilbake. «Det er faktisk ganske mange som mener at Sarkozy stiller de rette diagnosene, men feil medisin mens Mme Royal mangler tyngde og troverdighet». Misnøye er en del av den franske folkesjelen Ved siden av oss står noen byggingsarbeidere og krangler om hva som feiler landet over tykke pølsesmørbrød og tynt øl. De blir til slutt enige om at 1900-tallet hadde vært en gedigen nedtur for Frankrike. Så knipser den ene den andre under nesen og sa at 1800-tallet etter Napoleon heller ikke hadde vært så mye å skryte av – og kranglen startet på nytt.

Mens Royal og Sarkozys kappes i overbudspolitikk, er Bayrous valgløfter edruelige. Utgiftspostene hans ligger på om lag 160 milliarder kroner, noe han med en viss grad av troverdighet hevder å kunne dekke inn med kutt i statlige utgifter og innskrenkning av skattefradrag. Bayrous kongstanke er å legge forholdene til rette for en rødblå samlingsregjering etter tysk modell. Han hevder at høyre-venstre aksen er en anakronisme - et skuespill som oppføres i valgår. At politikerne på begge sider er oligarker som kler seg opp som idealister når det er valg. Han hevder at Frankrike ikke trenger mer ideologi, men samhold og måtehold. I et intervju med Liberation forklarer han at han gjerne vil utpeke en statsminister fra venstresiden, gjerne «en ung Jacques Delors» sier han, og refererer kløktig til en av de franske sosialistene som også respekteres på høyresiden.

Kommentatorer spekulerer nå om hvorvidt Ségolènes taktikk om å fri til velgerne på ytre venstre har skremt sosialdemokratenes høyreside over i de liberales rekker. Bayrou synes å trives i utfordrerrollen. Han får stadig oftere sjansen til å målbære sine valgbudskap i beste sendetid: «Jeg har en bønn til Nicolas Sarkozy og Ségolène Royal: slutt å komme med løfter vi ikke har råd til». De to lederkandidatene har nå oppfattet faren som lurer bak dem, og retter i disse dager tung skyts mot utfordreren. Sarkozy uttalte til nyhetsbyrået AP at Bayrou er farlig «fordi han vil hindre franskmenn i å velge mellom to forskjellige samfunnsmodeller, to forskjellige visjoner». Ségolène Royal, som er den som har tapt flest velgere til Le Béarnais, stempler han som en ulv i fåreklær: «Jeg har aldri sett en kandidat fra UDF gjennomføre rød politikk når valget vel er overstått».

Hun har rett i at det liberale l'Union pour la démocratie française tradisjonelt har stått nærmest gaullistene. Siden Bayrou tok over ledervervet i partiet i 1998 har han avvist gaullistenes gjentatte tilbud om partisammenslåing. Men selv om han til tider har kritisert høyresiden, har han likevel voktet seg for å legge seg ut med gaullistene og således avskjære seg fra ministertaburetter, skulle Sarkozy vinne. Ikke så å forstå at Bayrou er konfliktsky. Han ble berømt under valgkampen i 2002 da han for rullende fjernsynskameraer gav en ørefik til en ny landsmann på elleve år som frekt prøvde å stjele lommeboken hans under et valgmøte. Venstresiden - ivrige etter å vise hvor tolerante de er - prøvde å stemple Bayrou som en mørkemann, og seg selv som på nett med landets nye, spennende ungdomskultur. Frankrike lot seg ikke overbevise. For hver gang kilevinken ble vist på TV, økte Bayrous oppslutning. Le Béarnais gjorde et overraskende godt valg selv om han ikke kvalifiserte seg til siste valgomgang.

Seks uker før det franske presidentvalget er resultatet langt fra avgjort. En meningsmåling fra BVA-instituttet viser at så mye som 25 prosent av velgerne sitter fortsatt på gjerdet. La oss ikke glemme at franske velgere også liker å gi sine politikere en ørefik. I 2002 ble sosialistenes Lionel Jospin vraket til fordel for ytre høyres kandidat, Jean-Marie Le Pen. Det er målet til sentrumskandidaten som har blitt kjent som «Den tredje mann» å gjenta denne bedriften. Men som en mer respektabel figur enn Le Pen, vil han ha en reell sjanse til å vinne nøklene til Elyséepalasset gjennom å mobilisere sentrum, og motkandidatens motstandere. Når det er sagt, har Frankrike flere ganger tidligere sett outsidere stige seg som raketter i meningsmålingene bare for å gå tom for krutt på selve valgdagen.

 
 
  Bergens Tidene 11. mar. 2007