Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
«Mens vi venter pĺ Sarkozy»  
 
 

Det var dette valgresultatet som Nicolas Sarkozy og Ségolène Royal hadde arbeidet for. Rødt skal stå mot blått ved valgurnene den sjette mai. Dette burde ikke overraske noen. Det som var overraskende er at hele 85 prosent av velgerne grep muligheten til å gi sin skjerv i valget av hvem som skal lede Den 5. republikk de neste fem årene. Alt snakket om politikerforakt og mistro til det franske demokratiet, om folkets resignasjon og mishag som bare kunne uttrykkes i voldelig protest – alt snakket får en flau bismak når man ser demokratiet utfolde seg i så sterke farger på en varm vårdag i april.

Og for en valgkamp det har vært. Ikke mindre enn 111 bøker har blitt skrevet av og om presidentkandidatene. En journalist fra magasinet Paris-Match som jeg traff på et middagsselskap – hevdet å ha bladd igjennom de aller fleste av dem. Hun klaget sin nød: «Jeg vet nå mer om Sego enn om min egen mor; og jeg vet mer om Sarko enn min egen kjæreste! Det jeg ikke vet, er hva slags politikk de vil føre hvis de kommer til makten. De forandrer jo mening hele tiden…» Hun har rett. I valginnspurten har begge kandidater henfalt til skamløs populisme og overbudspolitikk.

Valgkampen har ellers vært preget av «YouTubifisering». Foran første valgomgang møtte ikke kandidatene hverandre til paneldebatt én eneste gang. Dette har noe å gjøre med en utdatert lov fra 1965 som krever at alle kandidater skal ha lik mediedekning. Og en TV-debatt med 12 kandidater er åpenbart lite meningsfylt. Men det har også å gjøre med at videonettstedet YouTube nå gjør at et feilsteg kan rasere en hel valgkampanje. Vi så det da Howard Deans kandidatur i det amerikanske presidentvalget imploderte etter «I have a scream» -talen. Og det er høyst usikkert om senator John McCain nå vil bli republikanernes neste presidentkandidat etter «bomb Iran» -episoden i forrige uke. Opptrinnet på et perifert valgmøte ble nemlig filmet. Få timer senere lå klippet som nummer én på YouTube.

Resultatet er at kandidatene unngår potensielt farlige situasjoner. Ségolène Royal har etter en rekke tabbeuttalelser nesten helt sluttet å ta direkte spørsmål fra pressen. Hun unngår også å svare på spørsmål fra velgere, og tar i følge ryktene heller ikke telefonen av frykt for å bli narret av stuntreportere. Sarkozy, som er en bedre taler enn Royal, har også blitt påtakelig mindre frittalende. Vi skal derfor ikke forvente mye reell politisk debatt de kommende to ukene. Men desto mer av denne hesligste av den moderne tids oppfinnelser: Den moralske politiker. Som dekker til ethvert tema med klissete moralisme og som står rede til å avsverge all sunn fornuft i kampen om å monopolisere adjektiver. Hvem er rettferdig-est, sosial-est og hvem er tolerant-est?

Søndagens valg innebærer et generasjonsskifte, ikke et systemskifte. Det vil ikke bli noen «6. republikk» slik som Royal snakket om i valginnspurten. Det var bare en talemåte – omtrent som da SV garanterte full barnehagedekning. Det var ikke ment bokstavelig. Og selv om Sarkozy snakket om «et brudd med fortiden» og sågar om «fransk thatcherisme» står begge kandidatene for å reformere det bestående. For, som Jacques Chirac påpekte i en tale i fjor «å følge britisk politikk vil bety å måtte akseptere britisk livskvalitet». Han ble møtt med latter fra publikum – det er en risiko Frankrike simpelthen ikke er villig til å ta. Når dette er sagt, er det heller liten tvil om at Sarkozy har et klarere reformprogram enn Royal. Sosialistene vil dramatisk øke offentlige utgifter – og siden Frankrike allerede går med dundrende budsjettunderskudd, er det faktisk ikke er mulig. Det er derfor grunn til å tvile på Royals evne til å bringe forandring.

Sarkozy kom – med 31,18 prosent av stemmene – ut av søndagens valg som den foreløpige vinneren. Han er også klar favoritt til å vinne andre valgomgang. Han er den trolige arvingen til de drøyt ti prosent av velgerne som stemte på Front National. Det ekstreme venstre vil uten tvil gi sine stemmer til Mme Royal som fikk 25,87 prosent i første valgomgang. Men for at hun skal komme over 50 prosent, må hun klare å appellere til de aller fleste av de 18,57 prosent av velgerne som stemte på François Bayrou – og det vil bli vanskelig. Bayrous sentrumsdemokrater har tradisjonelt stått gaullistene nært. Problemet for venstresiden er at Frankrike har beveget seg mot høyre. I følge et anslag offentliggjort i le Monde stemte 46 prosent av velgerne rødt i første valgomgang i 2002, mens de røde kandidatene i 2007 bare mobiliserte 35 prosent av velgermassen.

De færreste ser på Sarkozy som arvtageren til partifellen Jacques Chirac. Han kan ikke kalles en «gaullist» – ei heller en «neo-gaullist». Sarkozys løfter om økonomisk liberalisme og deregulering er usikkert koblet til denne særfranske kjærlighet for statlig inngripen. Hans prøyssisk blå holdninger i nasjonale spørsmål synes ute av takt med forslagene om statsfinansierte moskeer og kvotering av innvandrere. Fenomenet Sarkozy har like lite å gjøre med arven etter General de Gaulle som Tony Blairs «New Labour» har å gjøre med sosialdemokratisk tankegods. Når det er sagt, fremstod heller ikke Ségolène Royal som noen fullblods sosialist da hun i en enkel hvit drakt besteg talestolen da valgseieren var et faktum. Hun snakket om plikt, ansvar og patriotisme.

Royal er nå en «fri kvinne», i betydningen av at hun er ubundet av ideologiske hensyn. Hun kan nå si og love nær sagt hva hun vil - Parti Socialiste vil støtte henne. Alt skal settes inn på å hindre Sarkozy. Og hun tok i seierstalen muligheten til å rekke hånden ut til Bayrous EU-vennlige velgere. Hun snakket om et sosialt Europa med økonomisk styrke til å tøyle kapitalismen og til å bli en global politisk maktfaktor. Hun snakket om at hun vil legge EUs grunnlovstraktat – som ble torpedert av franske velgere i mai 2005 – ut til ny folkeavstemning. Mer sentralt i talen var budskapet om at Frankrike må lære å smile igjen. Venstresidens håp ligger i å rette fokus bort fra politiske mål og midler og over på «verdier» og plutselig-patriotiske Royals pene ytre.

Disse politiske manøvrene handler for øvrig ikke bare om presidentvalget. Diskusjonene bak nedtrukne gardiner går også om mulige koalisjoner etter det kommende parlamentsvalget i juni. Bayrous sentrumsdemokrater kan komme på vippen i det nye parlamentet. Dette handler om ministertaburetter, og sågar om selve statsministerposten. I tyske Die Zeit spekuleres det på kommentarplass om Bayrou vil foretrekke å tjene Frankrikes første kvinnelige president heller enn Sarkozy (som det er en kjent sak at han misliker). Men det er allikevel tvilsomt om Bayrou vil være i stand til å trekke sine 7 millioner sentrum-høyre-velgere over på venstresiden, selv om han skulle finne på å gjøre den reisen selv.

Oddsene er mot sosialistene. De to lederne skal møtes til fjernsynsdyst den 2. mai. Med mindre Royal slår knockout på Sarkozy i denne debatten, tyder mye på at han vil vinne nøklene til Elyséepalasset. Og det er trolig også det beste for Frankrike. Ikke kun fordi Sarkozy er den eneste som har kommet med forslag for å få Frankrike opp av grøfta – annet enn å bygge flere trygdeboliger i betong oppkalt etter franske diktere. Eller fordi Royal mangler karisma og format, noe også hennes tilhengere innrømmer. Men mest av alt fordi det forhåpentligvis vil vise at merkbar endring i Frankrike også kan komme i form av demokratisk reform, ikke bare voldelig revolusjon

 
 
  Bergens Tidende 26. april 2007.