Share This @
Share on Myspace Print
 
   
Close
       
To :
From :
Subject :
Message :
   
   
 
 
Bistands-Norges folkefiende  
 
 

Terje Tvedt mottar Fritt Ord-prisen i dag. Internasjonalt er han mest kjent gjennom TV-serien «En reise i vannets historie», som har vært vist i over 100 land. Her hjemme kjenner den avislesende offentlighet han som professoren som utfordret det moderne Norges selvbilde.

På 1990-tallet gjennomgikk Norge en fase med intens imagebygging. Dette var en tid da mange av de gamle begrepene mistet sin mening og verden utenfor fremstod som et kaleidoskop i stadig endrende konstellasjoner. Mens mange land beveget seg bort fra 1970-tallets tankegods, raffinerte man dette her hjemme til ideen om Den humanitære stormakt, Fredsnasjonen. Og dette selvbildet har mange siden klynget seg til, som en planke i storm på havet.

Terje Tvedt var ikke den første som påpekte grunnleggende svakheter – teoretisk og praktisk – ved dette prosjektet. Men han var en pioner i å problematisere den norske bistands- og fredspolitikken på faglig grunnlag overfor offentligheten. Tvedt har gjennom sitt arbeid bidratt til å et åpnere ordskifte om utenrikspolitikk. Hans innspill har sin del av æren for den friske offentlige debatten vi ser i dag.

Professor Tvedt utfordret hva han kaller «Det nasjonale godhetsregimet». For å bruke Max Webers begreper, har Norsk utenrikspolitikk blitt preget av «verdirasjonalitet» i stedet for mål-middel tankegang. Verdirasjonalitet innebærer at handling motiveres av troen på denne handlingens absolutte godhet, uavhengig om handlingen er den mest rasjonelle måten å oppnå et bestemt resultat. Målet er å vise sin godhet, å statuere et eksempel.

Tvedt påpekte at gode hensikter ikke er det samme som gode resultater - at gode intensjoner og tykk lommebok ikke er tilstrekkelig ballast til å plumpe bredbent ut i andre lands indre anliggender. Han stilte også spørsmålstegn ved om det er riktig å unndra landets utenrikspolitikk kritisk ettersyn ved å gjøre alt til moralske spørsmål.

Dette hadde gjort at kritiske innvendinger lenge rutinemessig kunne avfeies som amoral mens tvilsomme årsakssammenhenger om de positive virkninger av norsk utenrikspolitikk ble opphevet til offisielle sannheter gjennom å skrive dem inn i skolens lærebøker. Terje Tvedt påpeker at den norske troen på universelle utviklingsprosesser har vært ledsaget av moralsk relativisme – en lite sympatisk kombinasjon.

Det krevde mot å utfordre bistandsindustrien, den kanskje sterkeste utenrikslobbyen landet har sett. Det er snakk om flere tusen bistandsbyråkrater; titalls bistandsjournalister; hundrevis av bistandsforskere og, naturligvis, de mer enn 150 statsunderstøttede hjelpeorganisasjonene. I sitt bidrag til Maktutredningen fra 2003 påpeker Tvedt hvorledes byråkrater, forskere og organisasjoner har knyttet seg sammen i en korporativ struktur som også utgjør en sammenhengende karrierestige.

Med de samme menneskene snart på den ene siden av bordet snart på den andre har det oppstått en lammende enighet om at norsk bistand og fredsengasjement er «viktig», uavhengig av faktiske resultater. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten den typen håpløst ukritisk mediedekning som Terje Tvedt hjalp å blottstille i TV2-dokumentaren «De hvite lastebilene».

Bistandslobbyens kanskje største seier har vært å opphøye det til en slags moralsk plikt at fellesskapet skal bruke 1 prosent av BNP på bistand. Dette gjør bistand ikke til et middel, men til et mål i seg selv. Selv om det er hevet over tvil at noe norsk freds- og bistandspolitikk har virket som planlagt, er det også åpenbart at mye ikke har gjort det.

Lenge har bistandslobbyen unngått reelt ettersyn med stadige evalueringer hvor den ene siden av trianglet vurderer den andre, og kommer fram til behagelig duse konklusjoner. Motviljen mot å fundamentalt vurdere mål og midler har over tid bidratt til å skape et stadig større gap mellom de forventningene som skapes, og de resultatene vi faktisk klarer å oppnå.

Alle land har sine narrativ. Få har formulert våre særnorske temaer med slik treffsikkerhet som Henrik Ibsen. Da Dr. Stockmann informerer om at vannet i kurbadet som småbyens velstand hviler på er forurenset, reagerer borgerne med å erklære ham «en folkefiende». Den enorme budsjettveksten som bistands og fredsindustrien opplevde på 1990-tallet økte ikke ønsket om kritisk ettersyn, snarere tvert imot. Selvfølgelig ble Professor Tvedt tiet i hjel. Selvfølgelig ble han mistenkeliggjort. Det var ikke annet å vente.

Blant kolleger berømmes Tvedt som en selvstendig og uredd akademiker. Flere fremhever hans vilje til å utfordre politisk ortodoksi og til å spissformulere samfunnstrender. Men han har også blitt kritisert for å være til tider i overkant polemisk i sin fremstillingsform. Tendensen til å velge det entydige over det flertydige - som er hans styrke som samfunnsdebattant - er også en kritikk som har fulgt han siden doktorgradsdisputasen i 1993.

Mange innenfor akademia er skeptiske til hvordan Tvedt benytter kilder og begreper i sine arbeider. Han anklages for å dyrke dissidentollen ved å gi feilaktig inntrykk av at knapt noen tidligere har reist kritiske spørsmål. Han utsetter heller ikke sine egne oppfatninger for samme kritikk som motstandernes - et ikke ukjent fenomen blant gamle AKP-ml’ere.

Som forsker er Terje Tvedt vanskelig å sette i bås. I innfallsvinkel hører han hjemme i samme tradisjon som William Easterly, en ledende autoritet innen kritiske bistandsstudier. Tvedts forskning finner sted i møtepunktet mellom historie, samfunnsgeografi og idéhistorie. Hans metode er enkel: hvordan kan spørsmålene mest effektivt besvares og er konklusjonene holdbare?

Og det sentrale er at Tvedts konklusjoner gjennomgående er holdbare. Etter at Tvedt hadde bidratt til å slå sprekker i politiske korrektheten som innhyllet freds- og bistandspolitikken, har en rekke forskere publisert empiriske arbeider som langt på vei underbygger hans konklusjoner. Blant de viktigste innspillene i så måte er trebindsverket «Norsk utviklingshjelps historie» hvis konklusjoner er like drepende, men uten Tvedts polemiske form.

Terje Tvedt har uttrykt håp om at en virkelighetsjustering av vårt selvbilde og verdensbilde kan bane vei for nytenkning i norsk utenrikspolitikk. Og kanskje er Fritt Ord-prisen et tegn på at vinden er i ferd med å snu? Men det er også mye som tyder på at alt er ved det gamle. Utviklingsminister Solheim har gjentatte ganger bedyret at han ’ønsker kritisk debatt velkommen.’ Men da han i 2006 lanserte et «utviklingsutvalg» fant han knapt plass til en eneste kritisk stemme. Ei heller Terje Tvedt.

 
 
  AFTENPOSTEN MORGEN 08.05.2007