WELCOME TO Asle Toje

Journalism

Velferdsstatens innvandrede klienter

Aftenposten 6. sep 2018

Bydelen Biskopsgården i Göteborg: En tenåring med øreklokker og baseballcaps hilser kameratene tvers over Vårvädertorget og mottas med hoiing. En slitt mann døser på sin elektriske rullestol utenfor dagligvarebutikken hvor to mødre i hijab loser en ungeskokk til iskrem. Slanke menn i for store dressjakker drikker kaffe og ser på en renholdsarbeider i signalfarger feie opp sneiper under overvåkingskameraene.
For utenforstående virker Biskopsgården like ulastelig som det meste av Sverige, med sine velpleide grøntområder og brosteinslagte torg. Men dette er ett av Sveriges treogtyve «særskilt utsatte områder».
Ifølge svensk politi kjennetegnes disse ved høy kriminalitet, sosiale problemer, religiøs ekstremisme og parallellsamfunn som manifesterer seg i utbredt uvilje mot å bistå politiet. Dette er også innvandrertette bydeler som er preget av arbeidsledighet, trangboddhet og utenforskap.
«Nye biler oser når de brenner»
I mai startet den svenske valgkampen med en rapport fra Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi. Sysselsettingsgraden for flyktninger mellom 1983 og 2015 viste at flyktningmigrasjon er samfunnsmessig kostbart, også på lang sikt.
Undersøkelsen viser også at integrering av flyktninger gradvis har forverret seg i løpet av perioden.
Som for å bekrefte dette introduserte innvandrerforstedene seg i august for valgkampen med sin signatur, bilbrannene. Det er ikke nytt. Ifølge Göteborg-politiet tegner det ikke til å bli flere bilbranner år enn i foregående år, rundt 200. Men brannene fikk voldsom medieoppmerksomhet, og statsminister Löfven reiste til Göteborg med harme løfter om at de skyldige vil bli tatt.
Det ville være nytt. Bilbranner har meget lav oppklaringsrate.
Jeg kommer i prat med Mohammed Hirsi som er på vei hjem fra morgenskiftet som bussjåfør. Da vi kommer inn på bilbrannene, er han mest opptatt av at nye biler oser verre enn gamle biler når de brenner: «Mer plast, forstår du»? Han mener unge tenner på for å tøffe seg. Selv legger han skylden på foreldrene.
Biskopsgården har hatt flere hundre slike bilbål, men denne sensommeren har pyromanene vært aktive i andre bydeler. Hirsi mener dette har å gjøre med at Biskopsgården har sterke kriminelle gjenger. Han hevder at gjengene tilbyr seg å kreve inn erstatning på vegne av bileiere, noe som avskrekker mer enn betingede dommer og samfunnstjeneste.
Integrasjon i stå
Det mest iøynefallende med Biskopsgården, er at bydelen ligger i Sverige. Du ser flere hvite svensker på Piccadilly. Om lag halvparten av befolkningen i Biskopsgården er født i utlandet og mye av resten har innvandrerbakgrunn. På Sjumilskolan på Nordre Biskopsgården er det 99 prosent innvandrerbarn. Bare 44 prosent fullfører skoleløpet.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er 18,5 prosent av Sveriges ti millioner innbyggere født i utlandet. En del har assimilert seg, men mange - spesielt fra Midtøsten og Afrika - har endt opp i bydeler hvor integrasjonen har gått i stå. Dette er et planlagt problem. I 1965 vedtok man «Millionprogrammet», for å bygge en million nye boliger i et land med 7,7 millioner innbyggere.
De nådde målet, men i andre henseender gikk drabantbyene skeis. Blokkene i utkanten av Göteborg var ment å huse arbeiderne for en ekspanderende svensk industri. Men ikke før var siste gule murstein lagt, før avindustrialiseringen satte inn.
Svenskene flyttet ut og utleieleilighetene fyltes av gjestearbeidere, migranter og flyktninger.
«Antall asylsøkere har falt»
Denne trenden tiltok på 2000-tallet. I 2014 kom det flere innvandrere til Sverige enn noen gang før, flere asylsøkere enn noen gang før og andelen fra Afrika og Midtøsten var større en noen gang før.
I 2015 søkte 162 877 personer asyl i Sverige.
Siden da gang har antallet falt med fire femtedeler. Migrationsverket anslår at 34 500 asylsøkere vil ta seg til Sverige i år.
På tross av dette topper innvandring valgagendaen. En opinionsmåling for Ipsos i april fant at 60 prosent av de spurte ønsker å ta imot færre flyktninger enn i dag. Det står alle toneangivende partier rede til å levere.
Uavhengig av dette må Sverige finne en løsning på segregeringen som alt har inntruffet. Det er fare for at den siste bølgen migranter blir sittende fast på bunnen. Dette gjelder ikke bare Biskopgården, det gjelder hele Sverige.
Dette synes å ha å gjøre med antall, økonomi og med kultur. I 2010 fikk avisen Aftonbladets kampanje «Vi gillar olika» flere hundre tusen godhetsposerende likes i sosiale medier. Ironisk nok har svenskene fått hva de etterspurte. Sverige har i senere tid hatt den raskest voksende økonomiske ulikheten blant OECD-land. Det er et resultat av massiv lavskolert innvandring.
Vanskelig å bli «svensk»
Økt ulikhet ledsages av etnisk segregering. Ifølge avisen Dagens Samhälle har segregeringen økt i 209 av landets 290 kommuner. Dette handler mer enn økonomi. Økonomen Emma Neuman har funnet at når andelen ikke-europeere overstiger to til tre prosent, begynner svenskene å flytte ut.
Forskerne Tobias Hübinette og Catrin Lundström beskriver i en fagartikkel et motsetningsfullt nasjonalt selvbilde som «verdens mest progressive og venstreliberale land», men også en hvit, homogen nasjon. Dette «danner en dobbeltbinding som gjør det nesten umulig å omdanne svenskhet til noe som også inkluderer fargede».
Da jeg spør de svensk-somaliske ungdommene som står rundt Socialdemokraternas valgmedarbeider på Friskväderstorget om de tror svenskene ser på dem som svenske, er svaret unisont nei, med aksent og utropstegn. Det er vanskelig å nå en udefinert, men høy, terskel for å bli ansett som svensk når integreringsagentene (altså svenskene) har flyttet.
Biskopsgården er en sosialdemokratisk bastion med 42 prosent av stemmene i 2014-valget. I år går de til valg på å snu segregeringen. I korte trekk er midlene mer utdannelse, arbeidstiltak og mer penger. Det minner mistenkelig om tiltakene i den svenske «Storstadssatsningen» som tidlig på 2000-tallet kostet 2,5 milliarder, og fikk begrensede resultater.
Moderaterna påpeker dette. De vil heller skyve integreringsbyrden over på innvandrerne. I Sverigedemokraternas partiprogram nevnes ikke integrasjon en eneste gang. Problemet er bare at det simpelthen ikke er nok lavterskelarbeid i Sverige. Høye minstelønninger gjør at de konkurrerer om disse jobbene med EU-migranter med mindre kulturell bagasje.
Løsningene er de samme
Det var aldri grunn til å tro at storstilt lavskolert innvandring fra fjernkulturelle lavtillitsamfunn til homogene høykvalifiserte høytillitssamfunn ville være uproblematisk. Vanskene med den siste bølgen er likevel større enn med foregående innvandrergruppene som hadde millionprogrammet som midlertidig residens.
Den svenske klippetroen på at problemene ville bli borte bare man ikke snakket om dem, er et tilbakelagt stadium. I 2018 snakker politikerne ustanselig om problemet, men løsningene som presenteres er de samme som før.
Det gir grunn til uro siden all erfaring tyder på at det er hardt å snu segregering når økonomiske, kulturelle og etniske skillelinjer sammenfaller.
Mehmet Gürkan er aktivitetsleder ved Vårvindens fritidsgård. I plettfri treningsdress og kritthvite sko våker 22-åringen over fotballguttene som tar igjen det de mangler i ballkontroll med engasjement. Han mener politikerne bare er opptatt av forstedene når det er valg, noe han hevder fører til at «de fleste her er mer opptatt av politikken i hjemlandene enn i Sverige».
Fakta:
Serie
Innvandrerlandet - en fortelling om tre bydeler. Essayserie om Sverige.
I denne artikkelserien ser Asle Toje nærmere på innvandringsspørsmålet sett fra tre ulike bydeler i Göteborg; Kärra, Masthugget og Biskopgården.
Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra Cambridge-universitetet og har sittet i en rekke ekspertutvalg. Han skriver for tiden bok om den svenske kulturkampen.

De store blokkene i bydelen Biskopsgården i Göteborg. Ifølge svensk politi kjennetegnes området med høy kriminalitet, sosiale problemer, religiøs ekstremisme og parallellsamfunn.