WELCOME TO Asle Toje

Journalism

Vesten og Resten

Dagens Næringsliv 24.10.17

Verden endrer seg, det må også norsk utenrikspolitikk.

Aldri var Vesten så mektige og så innflytelsesrike som i årene umiddelbart etter Den kalde krigen. Over tid var dette felleskapet blitt bundet sammen av institusjoner; gitt liv av et blodomløp hvor teknologier, handlingsmønstre og sikkerhet ble delt mellom stater i strømmen av varer, tjenester, kapital og personer. Ikke siden Hansaforbundet hadde til små og store land sammen skapt noe som var så mye større enn summen av sine enkelte bestanddeler.

Dette kunne skje fordi det fantes en alternativ samarbeidsmodell, i øst, hvor Sovjetunionen ledet sine satellitter på imperiemanér. Det bidro til å skape forståelse blant vestlige demokratiene om nødvendigheten av å avstå suverenitet for å få ta del i merverdien. Erfaringene fra den lange kalde krigen er grunnleggende for å forstå hvorfor Vesten er i villrede nå som etablerte statssystemet, de etablerte allianser og de etablerte styrkeforhold igjen er i omveltning.

I Vesten har vi en tendens til å fortolke de nye hendelser gjennom vårt historiske perspektiv, altså at vi alltid vinner. En ekspanderende orden er blitt til et defensivt prosjekt hvor frykten for å miste gamle seire er sterkere enn trangen til å vinne nye. Vesten er engstelig. Gang på gang ser vi at de løsninger som våre ledere malmfullt utpeker som de eneste rette, ikke finner veien fra teleprompteren og over i virkeligheten. Ett eksempel kan stå for mange: Syria.

Vesten og Europa, to kjernebegreper i Norges utenrikspolitiske forståelse har mistet sin gamle mening. Vestlig sivilisasjon er til de grader dekonstruert og devaluert at begrepet ikke lengre gir retning. Ved å ta avstand fra vår egen kultur og historie har vi mistet mening. Europa er blitt synonym med en union i permanent krise og som ånder stadig nye deliriske visjoner, som en sengepasient på morfindrypp.

På synsranden er det de gamle imperiemaktene som beveger verden. Tyrkia, Iran, Kina, Russland – alle har de oppmerksomheten rettet mot de landområder de engang kontrollerte. De deler uviljen mot å la sine interesser formes, eller lammes, av vestlige normer og verdier. Kansler Merkels reise til Ankara med kontant betaling for at vår allierte skulle stanse folkevandringen over Middelhavet var et frempek. Det peker frem mot en verden dominert av makten til stater som vi ikke kontrollerer.

Vi glemmer ofte at vår trengselstid, er for andre en gullalder. Dette er mest åpenbart på det asiatisk kontinent som er i ferd med å danne sitt eget blodomløp. Nye veier, toglinjer og flyruter slynger seg frem gjennom den post-kommunistiske ødemarken – og i kjølvannet følger nye institusjoner, nye allianser. Kombinasjonen av kapitalisme og autoritære nasjonalstater gir et enormt mobiliseringspotensial. I øst springer megabyene opp raskere enn vi lærer navnet på dem.

Denne styrken er også en svakhet. Kina og Russland har enda ikke tatt inn over seg at demokratiets fremste fortrinn er uavhengige institusjoner, ikke ufiltrert folkestyre. De splintres innad av enorme økonomiske endringer og statsmaktens manglende evne til å holde tritt. Den geopolitiske tenkeren Robert D. Kaplan mener at denne kombinasjonen av vekst og svekkelse vil gjøre de nye stormaktene ustabile og uforutsigbare. Han skriver et sted: «Glem enten-eller valget mellom pessimistene som forutsier anarki og optimister som forutser økt samhandling: Begge deler vil skje samtidig».

Asias besettelse med sikkerhet kan ikke forstås uten å forestille seg de monumentale usikkerhetene som oppstår med hodestups globalisering og markedsøkonomi. For flere hundre millioner har arbeid, skoler, boliger og familier - alle røtter i hverdagen - blitt trukket opp og omplantet i underlig nytt jordsmonn. Globalisering har ført til at deler av oppskriften på vestlig modernitet finner veien inn i andre kontekster. Flere protestanter går, for eksempel, nå til gudstjeneste i Kina enn i Europa.

Det er ikke rart at folk etterspør sikkerhet, orden og nasjonal identitet. Deres ledere ønsker ikke å bli som Vesten, de vil at Vesten skal gjøre plass i solen for dem. I Afrika og Midtøsten har de samme trendene gitt seg utslag i islamismens internett-drevne anti-modernisme og utvandring. Liberal innvandringspolitikk har skapt en ny sentral bruddlinje i vestlig politikk – alt synes å handle om innvandring, unntatt innvandring - som handler om en modernitet som med ett virker truende.

Og i møtet med dette er norske beslutningstageres oppskrift den samme, alltid den samme. Vi snakker om endring, men fortsetter som før. Store penger brukes uten mål og mening. Hva vi trenger er en realpolitikk basert på våre egne verdier og overlate misjoneringen til sivilsamfunnet. Vi bør gjøre mindre og gjøre dette bedre. Vi må søke dype bilaterale bånd med et fåtall likesinnede stater. Sist, men ikke minst, vi må utvikle dynamiske partnerskap med de toneangivende aktørene, også de som ikke aspirerer til å bli som oss.