WELCOME TO Asle Toje

Journalism

Putins gylne mulighet

Dagens Næringsliv 17.11 2017

Styret i Russland er stabilt og ufleksibelt.


 

Ved inngangen til 2017 stod Vladimir Putin på høyden av sin makt. I sør hadde intervensjonen i Syria ført til at Russlands prestisje i Midtøsten nå var større enn på noe tidspunkt siden Sovjetimperiet.  På hjemmebane nøt Putin folkelig popularitet som Vestlige ledere bare kunne drømme om: 87 prosent hadde tillit til presidenten ifølge det amerikanske PEW-instituttets måling i januar.



Ikke alle er fornøyde, men ytringsfriheten fungerer som sikkerhetsventil.. Unge har frihet til å kritisere staten, som de ikke lengre frykter, men de mangler også makt til å endre den. Dette er ikke det samme som diktatur. Russland er et relativt fritt land, sammenlignet med andre autoritære stater.

 

Under Putin har Putin utviklet sin versjon av oligarki, Russlands tradisjonelle styreform. Grovt forenklet flankeres den tilsynelatende maktfullkomne lederen av hvor en gruppe på om lag tre dusin milliardærer aktivt støttet regimet og hvor hver enkelt av dem var del av patron-klient-nettverk som forbandt høy og lav gjennom hele det langstrakte landet.



I øst har forsøkene på å bygge en allianse med Kina endelig ført til reelt militært og økonomisk samarbeid. De to landenes styrker trente stadig oftere sammen og handelsveksten var stor, totalt anslått til 80 milliarder dollar. Avholdsmannen Putin viste hvor stor vekt han la på dette ved å ta et glass med sin motpart, Xi Jinping.



I nærområdene er landnåmet på Krim langt på vei akseptert. Få land krever lengre om at Russland skulle gi provinsen tilbake til Ukraina. I Vesten var Maidan-entusiasme blitt erstattet av voksende uro over regimet i Kiev. President Petro Porosjenko minner stadig mindre om det liberale demokrati gitt menneskelegeme og stadig mer om de andre oligarkene som har styrt landet.



Folk i Vest tar til å glemme at utbryterrepublikkene i øst umuliggjør normalitet i ukrainsk politikk. Frontlinjen er blitt en ny slags indre grense som innsnevrer Kievs handlingsrom, ikke minst når det gjelder å få fart i økonomien. Russland sliter med dette. Vestlige sanksjoner hindrer Russlands tilgang til vestlige kapitalmarkeder, men 0,2 prosent BNP-vekst i 2016, er omtrent som i EU.



I Europa kunne Putin med bister tilfredshet konstatere over at det etablerte partisystemet i full oppløsning i møte med en gruppe partier som dels minner om, dels sympatiserer med Putins nasjonalkonservative prosjekt. Fra Brexit til Hellas til asylanter og til Catalonia er EU til de grader splittet at forsøkene på å vise politisk handlekraft ender opp med å oppvise Unionens maktesløshet.



Samtidig er USA inne i en anti-russisk bølge landet knapt hadde sett maken til siden de to 'kommunistjaktene' etter 1. og 2, verdenskrig. Amerikanske medier ser russisk innblanding over alt og landets liberale intelligentsia hadde overbevist seg selv om at Russland vant valget for Trump, selv om dette ingenlunde er bevist.

 

Kuriøst nok synes de stadige angrepene til å fryde russiske myndigheter. Dette at seriøse mennesker tror at Russland avgjorde valget med et par lekkasjer og annonser på Facebook får Russland til å virke mektigere enn hva landet er. Også konspiratorisk kritikk varmer for et Russland som higer etter tapt status.

I denne sinnsstemningen har den amerikanske Kongressen intensivert sanksjonene mot Russland. USA handler relativt lite med Russland, men for land som gjør så ble den nye loven tatt imot med hoderysting, ikke minst siden den kan komme til å ramme byggingen av en ny gassrørledning til Tyskland, Nord Stream 2.

Russland er et uromoment fordi landet kjemper for å holde plassen i en vektklasse de ikke hører hjemme i. Mye tyder på at Putin nå har hentet ut alt som det er å hente ut av den linjen han slo inn på etter Georgia-krigen i 2008.

 

På årets Valdai-konferanse, Russlands store utenrikspolitiske møteplass, presenterte russiske forskere en indeks der G20-landene ble målt for fremtidig potensial etter ti variabler som utdannelse, innovasjon og produksjon. Russland endte opp på 15. plass, bak Italia før India.

 

Dette er talende. Under Sovjetunionens siste fase antok amerikansk etterretning at Sovjetunionens økonomi var rundt halvparten av Amerikas, den viste seg å være litt mindre enn Italias. 25 år senere er Putins Russland på stedet hvil.

 



Og det er lite som tyder på at Russland vil levere bedre med det første. For mens krisen i Vestens trolig er forbigående, vil de semi-permanente sanksjonene bli et drivanker på den russiske økonomien.

 

Trolig vil ikke Kina slutte seg til noen permanent allianse med russere som så åpenbart tenker at de skal være rytteren og kineserne hesten i dette partnerskapet. Trolig vil Russlands beste hoder fortsette å emigrere til friere land.



Dersom Russland skal bli en ekte stormakt, må man få orden på økonomien og for at det skal skje må sanksjonene heves. Det er ikke umulig. Kina unnslapp sanksjonsregimet etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989, på kort tid. En sentralt plassert Kinesisk kollega som jeg møtte på Valdai undret seg over at Russland ikke går stille i dørene, ikke snakker Vesten etter munnen - slik kineserne i sin tid gjorde.
 

Hadde Putin avhendet Donets og Luhansk til Ukraina og holdt noen taler der han priset liberalismen som Xi Jinpings, ville trolig Europas journalister og etablissement falt ham om halsen, ikke minst som en ny måte å vise sin avsmak for Donald Trump.  Sanksjonene ville fordampet, ikke minst fordi Kongressen ikke tar hensyn til tyske interesser i sin iver etter å straffe Russland.

 

Det er et øyeblikk som trolig ikke vil komme igjen. Men på et tidspunkt da den amerikanske presidenten trolig er mer upopulær enn ham selv blant Europas ledere, sitter Putin fast i sine lister over Vestens uretter mot Russland. På valdai telte han dem på fingrene, igjen og igjen. Han synes uvillig til å gjøre de valgene som kunne normalisere Russland. I 2017 kom Putin til et vendepunkt og unnlot å vende.
 


I 2018 vil Putin etter alle solemerker beseire den håpløse TV-dronningen Ksenia Sobsjak. Så vil seks nye år følge, trolig seks år med mer av det samme. Putin er kapabel, kompetent og pålitelig, men han er ikke en fornyende kraft. Og det er – paradoksalt nok – fornyende kraft landet trenger dersom fremgangene under Putin skal bli permanente.

 

Putin Hadde han unnlatt å stille til presidentvalget, ville han blitt minnet som landets store leder - en Russisk Cincinnatus. Nå ligger Putin an til å følge den lange rekken av ledere fra Churchill via Thatcher til Reagan og Kohl som alle ble sittende for lenge.