WELCOME TO Asle Toje

Journalism

Kull og Stålpresidenten

Dagens Næringsliv 06.03 2018

Trumps straffetoll på stål og aluminium er risikabelt, men ikke irrasjonelt.

 

Det er nesten rørende å se hvordan President Trump har gjort Norges overveiende røde journalister til rødglødende frihandelstilhengere. Dette er bra fordi frihandel knytter mennesker og stater sammen, det skaper velstand og fred.

Mer uheldig er det at mediene er så ivrige på å idioterklære Trump at de sjelden tar seg bryet med å forklare logikken bak hans politikk. Dette er igjen tilfelle med Trumps nyeste utspill, en forestående straffetoll på 25 prosent på import av stål og 10 prosent på aluminium.

Det første vi skal ha i mente, er at slike barrierer ikke er noe nytt i USA. Landet har ved en rekke anledninger brukt toll for å avskrekke import. George W. Bush, innførte en 30 prosents straffetoll på stålimport i 2002, uten gode resultater. Blant andre stål-beskyttere finner vi Ronald Reagan, Jimmy Carter, Richard Nixon og Lyndon B. Johnson.

Stål er en sentral ingrediens for økonomier i vekst. Trumps skattekutt har gjennom å stimulere en økonomi som alt har høyt turtall inngått hva The Economist kaller «et risikabelt veddemål». Faren er at økonomien overopphetes og resulterer i galopperende renteøkninger med uforutsigbare konsekvenser for en forgjeldet økonomi som den amerikanske.

Fordelene kan være at ytterligere vekst vil gjøre arbeidskraft mer etterspurt og slik øke vanlige arbeidstageres inntekt etter flere tiår med lønnsstagnasjon. Dette kan, teoretisk sett, også bidra til å blåse liv i produksjonssektoren som stod i sentrum i 1960 da USA stod for 40 prosent av verdens samlede verdiskapning. Tallet er i dag halvert.

Et tredje element er infrastrukturløftet Trump har lovet velgerne. Besøkende vil ha merket seg det tiltagende forfallet som preger landets veier, flyplasser og jernbanenett. Dersom et stort løft skal gjøres, samtidig som en 3000 kilometer lang grensemur mot Mexico settes opp, vil det kreve enorme mengder stål.

Trump synes å tenke at det er best om dette kjempeutlegget forblir i den amerikanske økonomien hvor 28 prosent av stålproduksjonskapasiteten ligger ubrukt, i stedet for å avhjelpe den globale overproduksjonen.

Det er en problematisk antagelse. Faren vil være at amerikanske stålprodusenter bruker sin privilegerte stilling til å øke prisene og skape mer profitt for eierne mens USA får mindre infrastruktur for pengene.

Økonomen Robert Reich har argumentert kraftfullt mot tanken om ‘økonomisk nedrisling’, altså at de bemidlede vil bruke overskuddet på en måte som ender opp i lommene på den jevne lønnstager. I USA eier 1 prosent av befolkningen 40 prosent av landets rikdom som jo kan tyde på at penger visselig risler, bare ikke nedover.

Trump gambler på at USA er stort nok til å skape et internt fungerende marked for stål og aluminium. Slik har det vært. Men stålindustrien har gått gjennom konsolideringer som har redusert antall produsenter som nå deler en forkjærlighet kartellvirksomhet - illustrert i lobbyen som ivret for straffetollene som Trump nå står rede til å innføre.

Men det er ikke bare de amerikanske stålmagnatene som er tett på staten. Verden over er stålindustrien preget av skjulte subsidier, statlige bindinger og mangelfulle markedsmekanismer.

Vi lever i en verden hvor alle snakker frihandel, men færre praktiserer det. Verdens stålproduksjon fordoblet seg fra 2000-2014, i hovedsak fordi Kina bygget opp en gigantisk stålindustri, uten at journalister har latt seg forferde av hva som minner om dumping av subsidiert stål på globale markeder, noe som igjen har bidratt til kollaps i globale stålpriser.

Trump ser på USAs store handelsunderskudd som en følge av å drive frihandel i et marked preget av utbredt og kalkulert proteksjonisme. Han kan ha rett i dette, i det minste når det gjelder stål. Om proteksjonisme vil tvinge fram bedre vilkår, er mindre sikkert. Utlendinger kjøper få amerikanske biler, mest fordi de er konkurrentene underlegne.

Vår tids viktigste handelshinder er ikke toll og Trump avsverger handelsavtaler som søker å redusere disse. I stedet puster han støvet av den gamle handelsvridende toll-mekanismen. Han tror at ingen vil våge å gå i handelskrig med USA, et drøyt veddemål gitt at anti-proteksjonisme er det nærmeste EU kommer en religion.

Faren er at mottiltakene fra USAs handelspartnere vil ramme flere arbeidsplasser enn de om lag 60 000 i stålsektoren. Men Trump har en spesiell forkjærlighet for disse, på samme måte som han har gått langt for å beskytte de 50 000 som jobber i kullindustrien. Dette er lilleputt-næringer i amerikansk målestokk, men lilleputter med betydelig symbolverdi.

I sum: Trumps straffetoll på stål og aluminium er ikke noe nytt, det har ikke virket godt før, men det har ikke tidligere vært koblet til et massivt infrastrukturløft. Initiativet kan bidra til å løfte den amerikanske økonomien og øke lønningene og det kan også føre til økonomisk krise og handelskriger som kan svekke den globale økonomien.