Journalism

Med sjelen som en ├ąpen buksesmekk

Aftenposten 10. mars

I 1968 reise en ung østfolding til Frankrike. Tore Stubberud opplevde studentopptøyene i Paris og reiste skuffet derfra. Han var skuffet over gapet mellom retorikk og realiteter; så mye posering og så få gatekamper. Han så hvordan «[d]et progressive ble et kamuflasjetelt for det nye borgerskapet»

Anslaget lover godt. Brunst og brustne illusjoner er materie som litteratur veves av. I en tid da forfattere flest er opptatt med å overvåke de finere nyanser i sine sinnsstemninger, foretar Stubberud en bakgrunnssjekk av generasjonen som former vår samfunnsmoral.

Stubberud ser på 1968 som et kupp. De universitetsutdannede tok over ved å utnytte fortellingene til marginaliserte grupper de ikke var en del av. Dette beredte, slik Stubberud ser det, grunnen for den hyklerske moralismen som er vår tids kjenningsmelodi.

Ifølge Stubberud var 1968 resultat av en higen etter uforpliktende sex. Borgerskapets barn ville utfolde seg.

#Slutshaming

Hvorfor er middelaldrende menn så ivrige på å snakke om sex? Spørsmålet må stilles i disse #slutshaming-tider. Er det passende at Stubberud gjør seksualakten til bokens drivaksel?

Det kan også stilles spørsmål om «Klamydiakroken» i det hele tatt kan kalles en roman, når den åpenbart er en biografi etter fritt minne. I boken er kvinnene ofte seksuelt hyperaktive og beskrives gjennomgående negativt. Det er påfallende. De kvinnene som Stubberud snakker pent om, ligger ikke med noen.

Nå demoniseres jo liderlige menn stendig av kvinnelige forfattere, men det er likevel spesielt. Ikke minst siden Stubberud i liten grad utleverer seg selv i en fortelling som bygger på ‘deltagende observasjon’.

Boken henter sin tittel fra universitetskantinen på Blindern hvor det på 70-tallet skal ha fantes et sosialistisk rawdogging-miljø. Skjeggete menn med meninger om Marx trakk damer som boyband. Synden fra Paris var kommet til Norge.

Mye av kopuleringen skjedde i ‘asymmetriske maktforhold’ – altså at studentradikalerne og deres røde professorer tok for seg blant godtroende groupies. Jentene henga seg til «et moralistisk mas om å være på rett side, om å underkaste deg den nye tid». Stubberud mener mangelen på noe moralsk oppgjør kommer av at sexatletene ble samfunnsstyrende sjikt.

Mellomtittel

Det er underholdende, men er det litteratur? Da Jens Bjørneboe ville feire den seksuelle revolusjonen, gav han ut Uten en tråd anonymt, på et pornoforlag. Stubberud har gitt ut syv romaner på Aschehoug, blant annet den undervurderte Kjærlighet i integrasjonens tidsalder.

Stubberud gir ut Klamydiakroken i under-redigert versjon på sitt eget forlag, Valdisholm. Det er påfallende, man må anta at forlagene drømmer om å få en norsk Michel Houellebecq i stallen. Stubberud gir Aschehoug en høy langfinger i form av en slem beskrivelse av forlagets hagefest.

Mellomtittel

Innvendingene mot boken kan stokkes og de kan stables, men skal vi for et øyeblikk være ærlige er det eneste kriterium for litteratur: Er det velskrevet?

Dette er snakk om fransk satire; direkte, vulgær og kranglevoren. Som en lettlest bekreftelse på alt man mistenker 68-erne for vil boken glede snerper i alle leirer. For komikere kan Stubberuds språklige råskap lede til internettsøk etter nytt Handmaid's Tale-kostyme:

«Tiril var en positiv og lettpult jente som var glad i å lese Dante. Hun leste også Dickens og sugde hjelpelæreren på dass. Sa hun var fri».

Det gjenstår å se om noen trigges.

Stubberud kan virkelig skrive. Han skriver med en ung manns energi og med bredspektret forakt som er modnet over tiår, som årgangsvin. Klamydiakroken har litterære kvaliteter. Fortellingen om en bareier som uroer seg over om konas eventuelle nye mann vil ta over det ubrukte undertøyet hans, er Marcel Proust. Stubberud hilser Ernest Hemingway når han skriver om alkohol han liker og Arthur Rimbaud når han bruker for sterke ord om folk han ikke liker.

Som bakteppe ligger referanser til Albert Camus, Jean-Paul Sartre, Auguste Comte og Henry Miller, men mest til Louis-Ferdinand Céline, han som først beskrev sjelen sin som en åpen buksesmekk.

Mellomtittel

Akkurat nå er Paris er den nye høyresidens filosofiske petriskål, og det var forfatteren Michel Houellebecq som brøt venstresidens kulturelle hegemoni. Stubberud er enig med den franske forfatteren i at 1968 var en ulykke.

Stubberud fikk tidlig avsmak for borgerskapets radikalisme. I 1978 ga han ut pamfletten Anti-Marx som forsøkte å punktere filosofene som inspirerte 68-erne.

Han hadde ikke innsett at 68’erne var en generasjon av kameloner. På 80-tallet byttet de ut sosialismen med disko, de ble grådress-etablissementet på 90-tallet og er i dag globalister med polsk vaskehjelp. Og deres vinglete moral har alltid vært den rette.

Hvordan skjemme ut slike hyklere? Denne boken er Stubberuds svar.

I 1968 reise en ung østfolding til Frankrike. Tore Stubberud opplevde studentopptøyene i Paris og reiste skuffet derfra. Han var skuffet over gapet mellom retorikk og realiteter; så mye posering og så få gatekamper. Han så hvordan «[d]et progressive ble et kamuflasjetelt for det nye borgerskapet»

Anslaget lover godt. Brunst og brustne illusjoner er materie som litteratur veves av. I en tid da forfattere flest er opptatt med å overvåke de finere nyanser i sine sinnsstemninger, foretar Stubberud en bakgrunnssjekk av generasjonen som former vår samfunnsmoral.

Stubberud ser på 1968 som et kupp. De universitetsutdannede tok over ved å utnytte fortellingene til marginaliserte grupper de ikke var en del av. Dette beredte, slik Stubberud ser det, grunnen for den hyklerske moralismen som er vår tids kjenningsmelodi.

Ifølge Stubberud var 1968 resultat av en higen etter uforpliktende sex. Borgerskapets barn ville utfolde seg.

#Slutshaming

Hvorfor er middelaldrende menn så ivrige på å snakke om sex? Spørsmålet må stilles i disse #slutshaming-tider. Er det passende at Stubberud gjør seksualakten til bokens drivaksel?

Det kan også stilles spørsmål om «Klamydiakroken» i det hele tatt kan kalles en roman, når den åpenbart er en biografi etter fritt minne. I boken er kvinnene ofte seksuelt hyperaktive og beskrives gjennomgående negativt. Det er påfallende. De kvinnene som Stubberud snakker pent om, ligger ikke med noen.

Nå demoniseres jo liderlige menn stendig av kvinnelige forfattere, men det er likevel spesielt. Ikke minst siden Stubberud i liten grad utleverer seg selv i en fortelling som bygger på ‘deltagende observasjon’.

Boken henter sin tittel fra universitetskantinen på Blindern hvor det på 70-tallet skal ha fantes et sosialistisk rawdogging-miljø. Skjeggete menn med meninger om Marx trakk damer som boyband. Synden fra Paris var kommet til Norge.

Mye av kopuleringen skjedde i ‘asymmetriske maktforhold’ – altså at studentradikalerne og deres røde professorer tok for seg blant godtroende groupies. Jentene henga seg til «et moralistisk mas om å være på rett side, om å underkaste deg den nye tid». Stubberud mener mangelen på noe moralsk oppgjør kommer av at sexatletene ble samfunnsstyrende sjikt.

Mellomtittel

Det er underholdende, men er det litteratur? Da Jens Bjørneboe ville feire den seksuelle revolusjonen, gav han ut Uten en tråd anonymt, på et pornoforlag. Stubberud har gitt ut syv romaner på Aschehoug, blant annet den undervurderte Kjærlighet i integrasjonens tidsalder.

Stubberud gir ut Klamydiakroken i under-redigert versjon på sitt eget forlag, Valdisholm. Det er påfallende, man må anta at forlagene drømmer om å få en norsk Michel Houellebecq i stallen. Stubberud gir Aschehoug en høy langfinger i form av en slem beskrivelse av forlagets hagefest.

Mellomtittel

Innvendingene mot boken kan stokkes og de kan stables, men skal vi for et øyeblikk være ærlige er det eneste kriterium for litteratur: Er det velskrevet?

Dette er snakk om fransk satire; direkte, vulgær og kranglevoren. Som en lettlest bekreftelse på alt man mistenker 68-erne for vil boken glede snerper i alle leirer. For komikere kan Stubberuds språklige råskap lede til internettsøk etter nytt Handmaid's Tale-kostyme:

«Tiril var en positiv og lettpult jente som var glad i å lese Dante. Hun leste også Dickens og sugde hjelpelæreren på dass. Sa hun var fri».

Det gjenstår å se om noen trigges.

Stubberud kan virkelig skrive. Han skriver med en ung manns energi og med bredspektret forakt som er modnet over tiår, som årgangsvin. Klamydiakroken har litterære kvaliteter. Fortellingen om en bareier som uroer seg over om konas eventuelle nye mann vil ta over det ubrukte undertøyet hans, er Marcel Proust. Stubberud hilser Ernest Hemingway når han skriver om alkohol han liker og Arthur Rimbaud når han bruker for sterke ord om folk han ikke liker.

Som bakteppe ligger referanser til Albert Camus, Jean-Paul Sartre, Auguste Comte og Henry Miller, men mest til Louis-Ferdinand Céline, han som først beskrev sjelen sin som en åpen buksesmekk.

Mellomtittel

Akkurat nå er Paris er den nye høyresidens filosofiske petriskål, og det var forfatteren Michel Houellebecq som brøt venstresidens kulturelle hegemoni. Stubberud er enig med den franske forfatteren i at 1968 var en ulykke.

Stubberud fikk tidlig avsmak for borgerskapets radikalisme. I 1978 ga han ut pamfletten Anti-Marx som forsøkte å punktere filosofene som inspirerte 68-erne.

Han hadde ikke innsett at 68’erne var en generasjon av kameloner. På 80-tallet byttet de ut sosialismen med disko, de ble grådress-etablissementet på 90-tallet og er i dag globalister med polsk vaskehjelp. Og deres vinglete moral har alltid vært den rette.

Hvordan skjemme ut slike hyklere? Denne boken er Stubberuds svar.